Historie

Fra pionervirksomhet til et internasjonalt anerkjent sjøflymiljø gjennom 100 år

Flyaktiviteten ved Lilleøya kan spores tilbake til 1925 da den nyutdannede flygeren Alf Gunnestad landet på isen i Holtekilen på ski. Flypioneren Gunnestad ble utdannet til flyger ved Hærens flyveskole på Kjeller i 1925, og fikk Norges første trafikkflygersertifikat to år senere. Fra 1927 og utover 1930-tallet drev han «Fornebu Flyselskap» med to fly, på ski om vinteren og flottører om sommeren. Sjøflyplassen ble godkjent av politiet i 1934. 

KILEN: Aktiviteten med sjøfly i Kilen startet sent på 20-tallet og før Oslo Lufthavn Fornebu åpnet i 1939. Foto: “Flere minner fra Snarøen” (2011, Lokalhistorielaget ved Snarøya seniorsenter).

Det er mulig at flygerne viste litt mye ungdommelig iver for å kapre passasjerer, og at – som i dag – et lite knippe av beboerne led av en smule allergi overfor flydur. Gunnestad fikk Politiet på nakken og avisene ga maleriske skildringer av aktiviteten: «Flyene skal mange ganger ha gått så lavt at folk i nervøs spenning har venter på at de skulle ta med seg både skorsteinspiper, hustak og flaggstenger, og det skal enn videre ha foregått en «looping» og «spinning» i lav høyde over villaene så uvøren og hasardiøs, at folks liv og eiendom har vært utsatt for overhengende fare». Det påstås imidlertid at saken ble ordnet i vennskapelige former, da Gunnestad gikk kaffevisitt til husmødrene som ledet aksjonene mot flygerne og forklarte saken med sjarm og diplomati. 

VETERANER I KILEN: F.v. Carl-Wilhelm Sem-Jacobsen, Viggo Widerøe, Alf Gunnestad, Gunnar Bakke og Bjørn Western. Foto: Flynytt

Gunnestad drev siden postflyging i Skandinavia, ble ansatt som flyger i Det Norske Luftfartsselskap og deltok på flere ekspedisjoner, blant annet til Antarktis der senere han fikk en isbre oppkalt etter seg. Da Oslo Lufthavn Fornebu åpnet i 1939 ble Gunnestad ansatt som eneste flygeleder og fikk ansvaret for trafikkovervåkingen og under krigen deltok han i motstandsbevegelsen. Senere fulgte han oppbyggingen av etterkrigstidens sivile luftfart på nært hold, først som flygeleder på flyplassen og senere som distriktssjef for områdekontrollen på Fornebu. På starten av 1960-tallet startet Gunnestad som skolesjef for sjøflyaktiviteten i Kilen, et virke han hadde frem til 1979. Gunnestad døde i 1987, og hadde da loggført over 12.000 flytimer. Hans vesen lever fortsatt i Kilen og hans navn vil alltid lyse i norsk fly- og luftfartshistorie. 

DIRREKTØR’N: Gunnar Bakke i typisk driv på 70-tallet. I en årrekke drev Bakke flyverksted i lokalene i Lilløykilen og var noe av en legende i flymiljøet. Foto: Øyvind Munch Ellingsen

I 1956 kom mekaniker Gunnar Bakke også til Kilen, og ble etter hvert en levende legende som reparerte, restaurerte og bygget «rør- og dukfly» i en imponerende takt samtidig som han holdt knallhard disiplin på flygerne. I løpet av gullårene i etterkrigstiden gikk sjøflymiljøet i Kilen fra å være en norsk pionervirksomhet til å bli en original attraksjon i nærmiljøet og en europeisk oase for den særskandinaviske formen for flyging som kombinerer vann og luft.  

HANGAR: Hangaren i Kilen ble oppført etter krigen og har senere blitt oppgradert ved en rekke anledninger. Foto: Øyvind Munch Ellingsen

Da hovedflyplassen på Fornebu ble nedlagt ble det etablert store naturreservater mellom fjorden og det som i sin tid var rullebaner for avgang og landing. Kilen sjøflyhavn er i dag plassert tett inntil disse områdene, uten noen dokumenterbar negativ effekt på hverken fuglelivet eller naturverdiene for øvrig. Men etter 1998 økte usikkerheten for sjøflyhavnen, til tross for en solid lokalpolitisk oppslutning for bevaring i Bærum kommune. 

HOVEDFLYPLASS: Kilen sjøflyhavn ble etablert før staten vedtok å benytte Fornebu som landets hovedflyplass. Over 20 år etter lever den i beste velgående. Foto: Carl-Christian Gunnestad

Kystverket advarte mot nedleggelse og det samme gjorde Luftfartstilsynet, to fylkesmenn og Norges Luftsportforbund. I 2012 fattet likevel Miljøverndepartementet vedtak om at sjøflyaktiviteten måte opphøre og at arealene skulle være ryddet innen 2015. Saken hadde da ligget i 35 måneder på den daværende regjeringens bord. Bærum kommunestyre vedtok likevel i juni 2015 en ny reguleringsplan med sjøflyhavn, som året etter endelig ble endelig stadfestet av regjeringen til glede og lettelse for Bærum kommune, lokalbefolkningen og det norske flymiljøet.

Ved inngangen til 2020-årene er Kilen anerkjent som et av Europas fremste sjøflymiljøer og et av svært få nostalgiske elementer som er igjen fra landets første hovedflyplass. Klubben har fått en ny giv med forutsigbarhet og langsiktige vilkår. Dette har resultert i en oppgradering av fasiliteter som kyststien, bryggeanlegget og klubbhangaren. Medlemsmassen øker, og klubben tar initiativ til sosiale prosjekter i samarbeid med ideelle organisasjoner og lokalt næringsliv. Når sjøflyaktiviteten runder 100 år om ikke lenge, er det med respekt for historien og ydmykhet for omgivelsene at Kilen markerer sin eksistens.

I DAG: Ved inngangen til 2020-årene er Kilen anerkjent som et av Europas fremste sjøflymiljøer og det siste nostalgiske elementet fra landets første hovedflyplass. Foto: Jan Lilleby